Ukeadressa+litt dypere forklaring.

Etter mye slit og svette føler jeg meg likevell overvelmende presentert i Ukeadressa 12.April 2014. Da veldig mye gikk kjapt unna i og før Indiaturen, så fikk jeg aldri satt helt ord på ting. Det var da godt at kameraet kunne dokumentere mine tanker og følelser. Det var så mye jeg oppdaget, men også så mye jeg følte jeg gjenopplevde. (Klikk på linken under for fotoreportasjen.)

Ideen var egentlig å levere 15-20 bilder, samt vise fram Punjab’s kultur og religion. Jeg innså hvor mye mer jeg kunne gjøre, og hvilke muligheter jeg hadde. Jeg ville egentlig også vise hvordan staten I India overhodet ikke hjelper folket sitt, de gjør nesten det motsatte. Men det ble for tidkrevende. For å gjøre budskapet tydeligere fokuserte jeg heller mer på de andre temaene. Det var viktig for meg at jeg gjorde boken personlig, i og med at det er jeg som reiser ned og fordi det er en del av kulturarven min. Dette var også en reise for å finne mer ut om min egen bakgrunn.

Religionen var noe jeg virkelig ville lære mer av og om. Derfor ville jeg formidle budskapet mitt, ikke bare det jeg visste, men også hva jeg kom til å lære. Det første jeg merket da jeg kom, var alle inntrykkene som var forskjellige fra de andre turene mine. Jeg reiste helt alene. Det var et barns syn mot et voksens syn, alt satt opp mot hverandre.

Så siden dette skulle bli noe personlig var det viktig å tenke på situasjonen min. Jeg reiste helt alene for å hjelpe en nær familievenn som lå for døden, men også tanta mi var alvorlig syk. Pappa presset meg selvfølgelig litt siden det er hans søster. Og hvis denne familievennen som er så close med tante skulle gå bort, så ville han at jeg skulle passe på henne. Bare et par dager før jeg reiste døde familievennen, og det gjorde meg egentlig enda sikrere på å reise for å hjelpe.

Et utdrag fra "Reisen til livetskole".

Skrevet av Aksel-Dev Dhunsi.

"Mens vennene mine planlegger fest til helga, sitter jeg på skolebenken og titter ut vinduet. ”Auntie”, en nær familievenn, ligger for døden, og min fars søster er alvorlig syk. Pappa spør om jeg har lyst til å reise for å hjelpe til – men i mitt hode virker det så umulig. Alene? Desto mer jeg tenker på det, desto mer vil jeg. Både for familien sin del og min egen. Jeg føler et ansvar; de trenger meg, og jeg må bort – langt bort. Jeg spør en lærer:” Hvor kult hadde det ikke vært å dra til India under prosjektperioden vår?” Hun var helt enig. I mitt hodet trodde jeg at en reise var uaktuelt før tidligst neste år, men ti minutter senere kommer læreren inn med et skjema jeg bare måtte fylle inn. For dette var en god idé. Med støtte fra lærere, rådgivere og til slutt rektor blir søknaden godkjent. Jeg skulle til India for å ta bilder. Jeg visste at dette kom til å bli min reise. Reisen etter det sanne jeg. Plutselig satt jeg på et fly til India – mitt andre hjem, eller kanskje mitt første? Jeg hadde store forventninger, om å treffe familie, og skoleprosjektet mitt. Men kanskje mest av alt – å finne ut mer om hvor jeg hører til. Her eller der?"